Djevelen ligg i detaljane
Klokka er sju, og eg har vore i Dubrovnik i nÊr eit halvt dÞgn. Eg har hatt det etter fÞrehalda bra, men er klar for Ä forflytte meg til Mostar med Ättebussen. Eg har vore innom busstasjonen fire gongar i lÞpet av natta for Ä strekkje pÄ beina, sÄ eg veit godt kvar han er. Eg handlar litt bakevarer pÄ vegen, og kjÞper bussbillett i luka. Eg har vore vaken i 25 timar, og det merkar ein jo pÄ eit vis. Like fullt er eg innstilt pÄ Ä halde meg vaken den siste, kritiske halvtimen, sÄ eg kjem meg pÄ bussen og til Mostar.
BlĂŠh, grrr, ĂŠsj!
Eg kikkar pÄ klokka kvart femte minutt. Eg skal setje meg pÄ bussen med ein gong han kjem, sÄ eg veit at eg er ombord og trygt i hamn (eller ute av hamna, om du vil). Den siste kikken eg hugsar er 7.50. Det fÞlest som at eg drÞymer at klokka er 8.02, og at bussen gÄr frÄ meg, mens eg spring bak han. Eg kikkar pÄ klokka, og jaggu er ho ikkje to minutt over. Bussen er der, dÞrene er att, og han svingar ut frÄ perrongen.
Eg rÞyser meg opp, spring etter han og veivar med armane. Eg veit ikkje om han sÄg meg eller ikkje, men vekke er han. Eg spring til ein taxi og hÞyrer om det gÄr an Ä hive seg etter han. Det har ikkje sjÄfÞren trua pÄ. SÄ spring eg til skranken, og spÞr om dei har nokre tips.
â Kom tilbake klokka eitt, dĂ„ gĂ„r det ein ny buss.Konstrruktivt, men Ă„, for ein smertefull beskjed Ă„ fĂ„…
«Lite kjekt» er ein underdrivelse, og dĂ„ eg fĂ„r beskjed om at billetten min sjĂžlvsagt er verdilaus, synk stemninga sjĂžlvsagt endĂ„ eit par hakk. PĂ„ veg frĂ„ busstasjonen ytrast ikkje reint fĂ„ lite flatterande gloser pĂ„ ymse sprĂ„k. Lite kjekt. Veldig lite kjekt.
Betre tider
Utfordingane stÄr i kÞ. Trafikken er attende, og no pÄ rushtidsnivÄ. Supermarkedet er tomt for mynt (noko dei klarte Ä gjere til mitt problem) og bÄde eg og telefonen byrjar Ä gÄ tomme for energi. Ingen stikkontaktar i sikte.
Heldigvis finn eg meg til slutt ein flott frokostkafé, der eg har brukt dei site to timane pÄ to glas ferskpressa appelsinjuice, ein trippel sterk kaffi og to ostesmÞrbrÞd. Formen kjem seg, og livet er slett ikkje verst likevel. EnerginivÄa har nÄdd gamle hÞgder, og eg er klar for eit nytt Är med eventyr!